Fuglehunden 3/24 45 Kreft i jerne, hals og brystregion. Polyneuropati: Flere nerver i kroppen som ikke fungerer som de skal. Hormonforstyrrelser: Mest aktuelt på våre raser er lavt stoffkifte (hypothyroidisme), men også Addison sykdom (hypoadrenocorticism) er beskrevet. Immunmediert sykdom: Infeksjoner, Myasthenia gravis og lupus. Toksiner/forgiftninger. Hos andre raser er det beskrevet genetiske faktorer. Kort oppsummert er det en hel rekke forskjellige skader og lidelser i brusken, musklene og nervene som kan føre til en redusert funksjon i strupehodet. I mange tilfeller fin er man ikke den eksakte årsaken, og sykdommen blir da klassifisert som idiopatisk larynx paralyse. Man har sett at mange hunder som får diagnosen idiopatisk larynx paralyse begynner å utvikle systemiske nevrologiske symptomer etter ca 1 år, som sammenfaller med progressiv generalisert nevropati. Sykdommen ses hyppigst hos mellomstore og store raser. Hannhunder er mer utsatte enn tisper, og de flete som får diagnosen er godt voksne eller eldre hunder. KLINISKE SYMPTOMER Siden symptomer kan være vage og sykdommen ses hyppigst hos eldre hunder, er det ikke uvanlig at man tenker at endringene man observerer i en tidlig fase av sykdommen er relatert til at hunden begynner å bli gammel, er i dårlig form eller grunnet andre mer vanlige sykdommer. Den idiopatiske varianten starter ofte med milde symptomer, men utvikler mer uttalte og alvorlige symptomer over tid (måneder eller fle e år). Vanlige symptomer er: • Hoste i forbindelse med eller etter økt fysisk aktivitet. • Økt pesing. • Redusert prestasjon/treningsintoleranse. • Endret vokalisering/bjeffing. • Hoste ved vann- og matinntak. • Gradvis forverring av en bråkete pusting. • Gradvis forverring av pustebesvær, typisk med mer uttalte symptomer ved overvekt, stress, trening og ved høy temperatur og luftfuktighet. Hunden har i all hovedsak problemer med å puste inn. • Gulping og oppkast kan forekomme (hunden har svelget feil og fått væske/mat i «vrangstrupen»). • Tegn på lungebetennelse. • Nevrologiske avvik som for eksempel at hunden er svak og ustø i bakparten. • Hunden kan bli engstelig og rastløs. • I akutte alvorlige tilfeller kan hunden få oksygenmangel og utvikle en blålig misfarging av munnslimhinner og tunge (cyanose), dette kan føre til at hunden kollapser. Hunden har ofte ingen eller mildere symptomer når den hviler og sover. Avhengig av årsak og alvorlighetsgrad kan hunden også ha andre symptomer som blant annet spiserørsforstyrrelser, strupehode ødem og luftrørskollaps. DIAGNOSE Den kliniske undersøkelsen kan ofte være uspesifikk og inkludere anstrengt pust og kontinuerlig pesing. Hunden kan også ha nevrologiske avvik. En undersøkelse bør inkludere en grundig generell klinisk undersøkelse, en nevrologisk undersøkelse, røntgen av hals og brystregion, blodprøver for å undersøke blant annet stoffkiftet. Det fi s DNA tester for enkelte andre raser som er utsatt for sykdommen. Den viktigste undersøkelsen er å vurdere bevegelsene av brusken i strupehodet direkte under lett narkose. Hunden ligger i brystleie og hunden blir undersøkt med laryngoskopi. Bruskens bevegelser blir vurdert opp mot hundens inn- og utpust. Andre mindre vanlige utførte undersøkelser er elektromyografi, nervekonduksjons studier og vevsprøver av muskler/nerver. BEHANDLING Det fin es dessverre ingen kur for larynx paralyse. Man kan forsøke med konservativ behandling hos hunder med milde symptomer og plager. Viktige hjemmetiltak er å slanke en overvektig hund, bruke sele kontra halsbånd, unngå stress, unngå overoppheting og tilrettelegge for en roligere livsstil med tilpasset aktivitetsnivå. Noen av disse pasientene kan i en periode også behandles medisinsk. Prognosen for disse pasientene er god til avventende. Som skrevet tidligere er dette ofte eldre hunder, og har de milde symptomer kan de med gode hjemmetiltak ha god livskvalitet og få en normal livslengde. I tilfeller med akutt og alvorlig pustebesvær med kollaps er det viktig med veterinærhjelp. I slike tilfeller får hunden oksygen, kortison, intravenøs væskebehandling og beroligende. Disse hunden er ofte overopphetede på grunn av økt puste- anstrengelse og stress, og må avkjøles. Hunder som har hatt fått påvist lavt stoff kifte, skal behandles mot lavt stoff kifte. Man skal derimot ikke forvente noen bedring med henhold til symptomer forårsaket av selve larynx paralysen. Ved lungebetennelse gis det antibiotika og støttebehandlig. Ved moderate til alvorlige symptomer og plager anbefales det kirurgisk behandling. Det fines flee operasjonsteknikker, men det er bred enighet om at unilateral arytenoid lateralisasjon (tie-back) er gull-standarden. Dette anses som et teknisk vanskelig inngrep og bør utføres av en veterinær med erfaring for best mulig resultat. Inngrepet innebærer at man går inn på yttersiden på den ene siden av halsen i nærheten av jugular venen. Man setter så suturer mellom to av bruskdelene og drar deretter brusken ut og til siden i den mest optimale posisjonen, det vil si tilstrekkelig nok til at pusting blir lettere, men ikke så mye at risikoen for aspirasjons lungebetennelse øker. Hunden må overvåkes av kyndig personale etter operasjonen. Som med alle operasjoner kan det oppstå komplikasjoner post-operativt både på kort og lengre sikt. De vanligste er milde til moderate hevelser og smerter i operasjonsområdet rett etter operasjonen, akutt pustebesvær er mindre vanlig. På hunder med degenerert brusk er det større risiko for at suturer ryker. Mellom 10-20 % av opererte hunder får aspirasjons lungebetennelse, dette kan være relatert til selve operasjonen, men også på grunn av videre utvikling av sykdommen. Prognosen etter en operasjon er noe avhengig av pasientstatus og alvorlighetsgraden av symptomer før operasjonen. I sum er prognosen etter operasjon god, og over 90 % av pasientene får forbedret pust og livskvalitet, samt økt treningstoleranse, og over 90 % av eierne er fornøyd 1 år etter operasjonen.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy